Jeg flytter over til CARINAEHAGEN.BLOGG.NO
Blogglysten har kommet tilbake, jeg har en god del inspirasjon så jeg starter fresh der. Det blir foto & hverdag, galskap og humor. Jeg vet det har vært tyst fra meg en stund, men dette endres på nå.
FØLG MEG VIDERE. LEGG CARINAEHAGEN TIL SOM VENN.
Faktisk har jeg enda flere innkjøp som jeg kan avbilde. Må bare droppe verdighet og bli mentalt fjortiss igjen.
Dear past me. Dear me. The one in the past.
You're innocent. But never without a care. You care too much. You worry.
Dear six-year-old-me (6).
You cry thinking about how life would be if you lost your best friend. You cry despite the fact that you're going to see said best friend at school tomorrow. She's not going anywhere. But you know stuff. You know that life doesn't stay still at age six for very long and some day your best friend might just end up being a distant memory. And then you will be too old to mourn the end of your friendship. So you cry now.
Dear ten-year-old-me (10).
You celebrate your birthday with the new group of friends you've made since you moved three months ago. You eat pizza, laugh and do silly-dances across the room. Pictures are taken while you pose. Your new friends are all girly-girls with pouts and heavy makeup and clothes you never thought someone so young could ever wear. But they do and so do you. After a while. Boys are pretty interesting as well, aren't they? And best friend? She's in the past.
Dear thirteen-year-old-me (13).
The teenage years are ahead of you and you're proud because you feel old and mature now. You have your first alcoholic drink and it makes you bubbly and dizzy and very, very happy. Things are starting to change. Some for the better. Some for the worse. It all catches up with you and your temporary freedom is short lived. You are being watched. You have to protect someone. You're feeling way too much for someone so young.
Dear sixteen-year-old-me (16).
Is that you? You're pale and plain, quiet and shy. You don't know how to laugh and be totally carefree. At some level you go from sixteen to oh-so-old. Your hair is blonde, the makeup has faded throughout the years and that turtleneck that you're wearing? You've got it six different colors. But you have a new best friend. She is childish so she brings out the child in you.
Dear seventeen-year-old-me (17).
Stripes and dots and converse. Blonde and black hair. Cigarettes. A little bit of alcohol. And guess what? You're happy. You're getting back to your carefree old selv again - you live hard and large and face the consequences head on, but still manage to not do anything too stupid. You're young and stupid in a clever and grown-up kind of way. Maybe those though life experiences can be useful after all?
Dear nineteen-year-old-me (19).
This is a though time for you. You're trying to make sense of everything, but find no solution anywhere. Maybe moving nine hours away from home wasn't such a good idea. Maybe life is fucked up after all. You had your suspicions when you were younger. Seems like they were correct. Your hair is a total black now. A piercing rests on your lip. You're pale and tired and afraid of your own phone. You let the battery die so you don't have to worry about anyone calling. You don't bother showering for days. Something is wrong.
Dear twenty-one-year-old-me (21).
You're in a good place. Sort of. You've changed studies, moved back to your home town. And then 2011 arrives and you live it to the fullest - until there is darkness. Uncertainty, echonomy, several deaths. People are there and they are nice and kind and alive and then they dissapear because they're suddenly not alive anymore. You drink your troubles away but they catch up with you. When you're twenty-two.
Dear twenty-two-year-old-me (22).
Dear present-self. Dear me. Live, laugh, love. You keep telling yourself these things every day. And you try. So hard, you try. It almost went downhill. You picked yourself up again. You try to tread the water as hard as you can. It's OK, things will sort themselves out eventually. In the mean while - be with your family. Your friends. Your best friend.
Oh yes, the one you cried for when you were six. Now you're both twenty-two. You still cry sometimes of the thought of losing her. But she never dissapeard in the first place, did she? She's still here. You're still here.
So live. Laugh. Love. I'll contact you in ten years or so. And tell you about it all.
Oh em gee det var littegranne hardt å stå opp i dag. Også slumre alarmen siden klokken 05:00, da. Hva er vitsen med det liksom? Så nei - jeg har ikke sovet særlig godt de siste timene. Når man slumrer kommer alarmen på etter ti minutter. iPhonen ligger på andre siden av rommet. In other words; opp av senga hvert tiende minutt i over en time.
Bleh.
Skyld i meg selv.
tekst forts. under bildet
En åttetimers skoledag ahead. Jeg får prøve å sminke bort zombietilstanden min og rekke bussen. For jeg liker ikke å ta tog. Dessuten betyr tog at jeg må gå lenger når jeg kommer fram. Og det ER jo kaldt ute.
Slik så jeg ut for et par dager siden:
Brrrr...
Da er håret tipp, topp FERDIG! Lugg og rødlig brunt og jeg føler meg sjong ass. Bedre enn det svarte jeg har gått rundt med i over to år.
Jupp. I'm happy!
Lørdag: rødvin. I går: redusert. I dag: trøtt. Og ikke klar for å gå ut døra. Men jeg må. Snart.
Hva jeg skal? Skole? Eh nei. Frisøren. For tredje gang. Bruke enda mer penger. Yay.
Jeg har brukt 4000,- til nå på å gjøre den svarte moppen min til en veldig slitt, mellomblond mopp. Nå skal fargen jevnes ut og jeg skal bli en brunette-mopp. Så er det hjem og fikse på det som fikses kan, finne på fornuftige ting (yeah right) før jeg blir superfornuftig og stikker på jobb. Tjene til livets opphold.
Tjene opp det jeg har brukt på å sitte i utallige timer i en frisørstol. Første fargerunde var jeg hos frisøren i fire timer. Det er litt hardt for en nikotinavhengig jente.
Uff jeg gruer meg til å gå gjennom enda en prosess. Men dette blir siste gangen. Håper jeg. Bank i bordet liksom.
Nei. Hade. Wish me luck.
Jeg hadde glemt at jeg hadde tatt på meg en ekstra vakt så jeg måtte haste ut døra og på jobb etter siste blogginnlegg. Ble litt satt ut men da jeg kom frem endte det opp med en kjempekos kveld med utrolig hyggelige kunder. Ifølge to av dem er jeg søt. Hihi.
Sånn ser min lørdagsmorgning ut:
Jeg har fri på en lørdag. Jeg har fri en hel helg.
Woah!
Herregud, hva skjer? Liten blogglyst eller bare tiltaksløshet? En blanding av begge, for Carina-livet har vært hektisk og slapt på samme tid.
Jobbet har jeg gjort. Skolen har begynt igjen. Syk har jeg vært. Og her sitter jeg altså, med iskaffe mocca plassert ved siden av meg og et finfint askebeger med sigarettstumper i - et askebeger jeg lagde i Kunst & Håndtverk på barneskolen.
Jeg lever opp til potensialet mitt, kan man si.
Jeg er gal og normal, hyper og slapp på samme tid og ting går vel akkurat rundt, men litt forvirret er jeg jo som vanlig. Jeg burde egentlig slutte å strebe med å få grep om ting for plutselig snubler jeg i mine egne to bein og vet ikke forskjell på opp og ned.
Logikken er fraværende.Jeg smiler likevel.
Og se! jeg har gjennomgått en fysisk (om ikke psykisk) forvandling. La meg demonstrere.
Før:
Nå:
Vel faktisk er håret mye lysere, men skal tilbake til frisøren på mandag og gjøre det rødbrunt igjen.
Endelig føler jeg meg litt sånn bra, etter to og et halvt år med en svart mopp på hodet. Når jeg ser tilbake på de bildene blir jeg flau. Nå, når jeg ser på de nye blir jeg litt sånn: hm, yeah okay, it actually works.
So there.
Hva er dommen?
(PSSST: nå blir det heftig blogging fremmover. Me promise!)
Oh em gee. Litt trøtt, litt sliten, litt effektiv. Det ble dårlig med blogging i jula. Men så er ikke jula helt over. Ikke enda. Jeg har jobbet. Eller: jeg har hatt to dager fri også har jeg jobbet fra og med 2. juledag. Og slik fortsetter det resten av uka til og med nyttårsaften. Det er romjulssalg peeps. Men etter å ha tilbragt hele gårsdagen på Sandvika Storsenter tror jeg folk er klar over dette. And it's all good.
Selv har jeg hverken tid eller penger til noe salg for jeg er så blakk etter julegaveinnkjøp at jeg ikke er helt sikker på hvordan jeg skal overleve januarmåned. Krype under en stein og gå i hi og bare komme fram når jeg skal på jobb. Ikkkeno øl, ikkeno mat. Vann og luft. Høres ikke veeeldig morsomt ut.
Men nei. Nå må jeg gå og være fornuftig. Jobb til 21:00 ikveld. Have a nice day!
Denne tjenesten er levert av blogg.no. Hos oss finner du:
